Egentlig syns jeg det er utrolig tragisk med spørsmålsrunder, men tenkte jeg nå skulle gi dere som ønsker å spørre meg angående narkotika skal få gjøre det :) Svarer både på spørsmål angående mitt bruk og hvis noen lurer på noe annet innenfor narkotika.
Bare så det er sagt, jeg oppfordrer INGEN til å prøve noe som helst. Leser du litt på bloggen min så kan du se hvilket helvete det faktisk er med det dritet.
I går natt klokken 03:00 fikk jeg plutselig et helt ekstremt panikkanfall, hva som utløste dette aner jeg ikke.
Dum som jeg er så tok jeg dobbel dose av mine beroligende piller, og dette endte ikke bra. Det siste jeg husker var at jeg ble veldig rolig og gikk inn i sengen for å sove.
Plutselig våkner jeg klokken 14:00 i dag og husker ikke en drit av de siste 10 timene. Jeg har nok sovet en del, men har visstnok gjort mye mer enn det. Jeg våkner meg sengen full av smeltet sjokolade og snusmerker over hele puten og lakenet. I stuen ligger en haug med klær slengt rundt. På soverommet finner jeg også en halvspist banan full av sjokolade.
Brøt fullstendig sammen når jeg våknet og oppdaget dette, var som å være tilbake der jeg var før, hvor jeg bevisst drev på og ruset meg slik.
Det som skjedde i natt skulle aldri skjedd, jeg skulle holdt meg til den rette doseringen av medisinen så hadde nok alt gått bra. Problemet er bare at jeg tror jeg tåler så mye mer en jeg egentlig gjør.
På tirsdags natt tok jeg forresten en liten stripe, var på nachpiel og det ble bare slik. Ja, jeg vet jeg er dum, men samtidig så har jeg jo kommet meg utrolig mye på kort tid.
Jeg har altså begynt å gå til en ruspsykolog, noe jeg trives godt med. I dag fikk jeg en oppgave til neste gang, nemlig skrive om glede. Slik ble mitt resultat;
Hva vil det egentlig si å være lykkelig, hvordan beskriver man det å være glad? Man har jo de små ting som skjer i livet. Det kan være alt fra å få et smil fra en fremmed, oppdage at man har tatt av et kilo, få en kompliment, få en god nyhet eller rett og slett komme hjem til ferdig middag.
Men nå vil jeg gå litt dypere og finne ut hva som gjør meg virkelig glad og lykkelig.
Å gå på treningssenteret gir meg en god følelse, jeg blir glad fordi jeg har klart å mestre en av mine verste frykter.
Jeg er glad når jeg står opp om morgenen, for jeg vet at jeg har noe å bidra med i hverdagen. Jeg er glad for å leve.
Jeg vet jeg spiller en viktig rolle i livet til mine nærmeste og dette gjør meg glad. Det føles godt å vite at jeg er elsket. Det føles godt å vite at jeg bringer glede inn i livet til mine nærmeste.
Jeg er glad for at jeg kan være ærlig med mine nærmeste og for at de ikke dømmer meg.
Jeg har klart mye i livet, jeg har funnet en flott kjæreste som jeg har forlovet meg med og vi har kjøpt oss leilighet. Det gjør meg glad å tenke på at jeg har klart å oppnå dette.
Jeg er glad for ar jeg har en sånn fantastisk flott søster som bringer mye glede inn i livet mitt. Å få hjelpe henne med lekser og leke med henne gjør meg glad.
Jeg blir glad når det er meg venner ringer når de trenger en å snakke med, det gjør meg glad å vite at jeg kan hjelpe andre.
Så konklusjonen er at jeg har mye å være glad for. Jeg har mange som sitter pris på meg.
Dette skal huske når dagene er tunge, jeg skal huske at det er så veldig mye å være glad over. Klarer jeg dette har jeg kommet langt, og jeg VET jeg skal klare det. Jeg er utrolig sta, så fra nå av skal jeg la det positive vinne over det negative.
Akkurat nå er jeg ganske loket i hodet, har tatt meg en rivotril. Er så utrolig mye som skjer for tiden, ting som involverer mennesker jeg er ekstremt glad i. Men alt blir så stress.
"Jeg skulle ønske at jeg kunne være ærlig med deg, si hvordan jeg har det og slikt, men det går ikke. Jeg elsker deg virkelig høyt, men kanskje vi ikke er helt på samme spor.
Er redd du egentlig ikke ville like den personen jeg egentlig er. Så kanskje jeg burde være ærlig med deg. Du fortjener noe mye bedre enn meg. Du har funnet roen i livet, du ønsker å starte familie.
Det er så utrolig trist, for jeg er ikke på det stadiet i livet, vet ærlig talt ikke om jeg kommer til å bli det heller. Jeg er ikke lykkelig, jeg har det så utrolig vondt, så ufattelig vondt at jeg bare ønsker å slutte kontakt med hele familien og få dø i stillhet.
Jeg flykter inn i rusens verden for å komme unna ting jeg syns er vanskelig.
Hvordan kan jeg være så egoistisk og ond at jeg holder fast på deg?J eg burde sluppet deg fri, du fortjener noe så utrolig mye bedre enn meg. Du er en helt fantastisk flott gutt som jeg elsker over alt på jorden, men er egoistisk av meg å holde på deg når jeg vet du kunne fått det så mye bedre hos en annen.
Faen, ting er så forbanna vanskelig nå. Vil så gjerne søke hjelp, men da mister jeg deg. Skjønner utrolig godt at du ikke klarer å holde ut med mer av mine problemer.
Det jeg virkelig trenger er profesjonell hjelp over tid. Jeg trenger hjelp til å kunne bli det lykkelige menneske jeg var en gang i tiden. Men hva med deg stakkars, skal du liksom sitte på sidelinjen og bare vente på at jeg om noen måneder vil komme tilbake som meg selv. Vil du gjøre det for meg? Er så redd for at svaret på det blir nei.
Så i frykt for å miste det eneste jeg har kjær i livet så går jeg rundt og smiler og later som alt er i skjønneste orden, mens jeg innvendig brytes mer og mer ned. Tør bare ikke vise deg hvor svak og puslete jeg er.
Å, gud som jeg elsker deg, ønsker å dele resten av mitt liv med deg, du er så fantastisk. Men for at det skal skje må jeg kunne være 100% ærlig og si at jeg trenger hjelp. Jeg trenger virkelig å få alle mine tanker og ting på plass i livet før jeg kan klare å være lykkelig.
Å.. kjære, skulle virkelig ønske at du kunne gitt meg en sjanse. La meg få bruke noen måneder på å bli den jenten jeg ønsker og være, den jenten du forelsket deg i. Du kan få leve ditt liv som du vil disse månedene, bare jeg vet at du til slutt vil komme tilbake til meg. Hvis du virkelig elsker meg så venter du på meg."
Nå er jeg totalt loket, dette blir for mye. Jaja,, dette er mine innerste tanker som jeg ikke vil dele med noen.
Kjenner jeg fortsatt har en slags uro i kroppen, kribler på en måte. Og så er jeg utrolig sliten, har ikke krefter til å gjøre noe. Jeg vet at dette kommer til å gå over, blir bedre og bedre for dag som går, men det er ikke noen trøst akkurat i dette øyeblikket. Vil at det skal være over nå. Har mest lyst å sitte meg ned å bare grine, men hva hjelper det vel å sitte å synes synd i meg selv? Skulle ønske jeg hadde noe valium så jeg kunne roet ned kroppen, men skjønner at det ikke er rette måten å gjøre ting på. Jeg må klare dette ved å være sterk og tenke positivt.
Det eneste jeg klarer å fokusere på akkurat nå er meg selv. makter ikke være der for andre. Dette er egentlig ganske vanskelig, for min samboer har akkurat operert mandlene og han krever veldig mye oppmerksomhet. Uff, jeg vil bare ligge på sofaen og samle krefter, vil ikke stå og lage mat og rydde. Ïkke i dag, klarer det bare ikke.
I går kveld var det ganske tøft, men er stolt over meg selv for at jeg klarte å bli hjemme. Var flere venner av meg som skulle ut og feste og ville ha meg med. Hadde utrolig lyst til å drikke litt, bare få en slags rus, men klarte å være sterk.
I morgen skal jeg en tur til fastlegen min og snakke litt.
Da har jeg endelig satt foten ned og bestemt meg for å slutte med amfetamin. På mandag tok jeg min siste stripe. Tirsdag gikk ganske fint, men onsdag fikk jeg en helt ubeskrivelig uro i kroppen, trodde jeg skulle bli gal. Så reiste på legevakten og de sendte meg videre opp på sykehuset. Der lå jeg i to døgn, fikk snakke med psykriater og endelig innrømmet jeg min avhengighet for et annet menneske. Jeg fortalte det også til mine foreldre og min forlovede. Alle tok det ganske bra, de har vært en utrolig støtte for meg de siste dagene. Så nå ser livet mer positivt ut, er klar over at dagene framover kan bli litt tøffe, men jeg er klar for "fight". Og heldigvis har jeg mange rundt meg som støtter meg.
Dette er den første posten på min nye blogg ;)
